Av Kjell Nordeng
Du kan i alle fall ikke anklage Valkyrien Allstars for etterligning. Musikken mikser helnorsk folkemusikk med pop, viser og rock. Måten de blander elementene på er de stort sett er alene om, og den skarpe lyden i (den firestrengers?) gitaren kan stå som en pekepinn på det egenartede i lydbildet. Noen steder er det faktisk som om folkemusikk-innslagene har fått et drag av eksotisk verdensmusikk over seg.
Selve melodiene lyder oftest melankolsk, mens arrangementene tar låtene fra nakne folk-poppartier til kraftige utblåsninger med både strengeinstrumenter, mellotron og rytmeseksjon. En definitiv styrke er de tette sangharmoniene. Uttrykket lyder ofte vakkert og lyrisk, men andre ganger så rått og uhøvla at det totale lydbildet peker i retning av alternativ-rocken. Eksempelvis hørtes kombinasjonen tonegangene og lyden av mellotronen her og der ut som The Doors på landskappleik, og litt senere håndterte Erik Sollid fiolinen som om han var på gitar-audition i et rockeband. Tøft, spennende og annerledes. Et hint mot dagsaktuell norsk popmusikk fikk vi i form av den hip hop-aktige vokalen i låten «Midtstripa». Nesten som Cezinando. Joda, det lød både tøft og dynamisk på Sinus. For undertegnede fremsto noe av melodistoffet, slik det ble levert i gårsdagens tapninger, som noe ujevnt, og i innspurten la kvartetten ut på et litt noe langdrygt instrumental parti som var heller tøft enn spennende.
Tuva Syvertsen og «guttene hennes» bød likevel på et flertallvirkelige perler. Blant kveldens høydepunkter var melodisterke låter som «Dritings i en bil» og «Alt går an å la vær», og til slutt leverte de den nydelige «I drømmene mine» med førsteklasses vokalharmonier. Avslutningsvis skal Valkyrien ha æren av å nærme seg publikum med humor og glimt i øyet. Om jeg savnet noe mer? «Å gjev du batt meg» er jo en kjempekul låt, da.Og tekstene? Som det går frem av titlene ovenfor er de verdt et studium utenfor livetrøkket.
