Av Kjell Nordeng
Utenlandske anmelderes beskrivelse av musikken til Inger Nordvik snakker gjerne om inspirasjon fra «the wild nature of the north». Blant annet. Denne provinsskribenten fra Harstad-artistens utvidede nærområde skal primært slutte seg til at hun ligger innenfor et seriøst singer/songwriter-landskap med utsyn mot damer som Joni Mitchell og Kate Bush. Kanskje også Nora Jones, men det er mer pop enn jazz i Ingers musikk.
Ingers låter hviler på sterke melodier. De starter ofte med en lekker piano-intro, og etter hvert puster Ingers klare vokal både følelse og liv inn i uttrykket. Tittelen «Lost», samt løsrevne tekstlinje som «I ́m waiting for your back to turn on me» og «even though I loved you» røper den grunnleggende melankolien som omtrent alle sangene, ikke minst melodiene, hviler på. Ikke en gang når hun opplyser frustrasjon og sinne over miljø-saka som inspirasjon sliter Inger seg løs fra denne grunnstemninga.
Hadde det ikke vært for at så mange av sangene hennes har gode melodier kunne stemningslikheta vært en kilde til ensformighet. Det virket imidlertid ikke slik under fredagens konsert. Som antydet synger Inger låtene under huden på oss, og for undertegnede var det de mest nakne, nedstrippa øyeblikkene som traff best. Muligens var det fordi lydtrøkket fra trommer, bass og gitar truet med å sette vokalen, og dermed «feelingen» og melodikjernen i skyggen. Absolutt nydelige var i alle fall sekvensene der sangen fikk følge av kun piano, eller piano og bass.
På turen ut av lokalet klappet en kar meg på skuldra og sa: Hun kunne godt ha lagt inn en sekvens alene med pianoet. Enig, tenkte jeg, verd å lytte til. Harstadværing han også, forresten.
