Av Kjell Nordeng
«De kommer fra hver en verdenskrok», heter det i en salme. Og jaggu virket det som ei hel immigrantbølge, da Bodø domkor kom gående inn i kirkerommet før konsertstart. Mange sangere betyr et kor med kraft og fylde, skulle vi erfare kort senere.
Søndagens konsert i Bodø domkirke var en firedelt affære. To sekvenser med kor og band rammet inn alene-avdelinger med begge. Siden vi var i kirka, besto konsertmaterialet naturlig nok av låter med religiøst tilsnitt, og med Magnolia Jazzband som sentral aktør var nittini prosent hentet fra New Orleans-jazzens skattkiste. Om det funka med kor og «gammel-jazz»? You bet.
Krafta og den indre presisjonen i sangen til Bodø domkor kom frem allerede fra åpningen med «Go Tell it on the Mountain». Mektig. Samhandlingen mellom kor og band satt som støpt, og så kom en rekke låter som ifølge bandets slagferdige konferansier, Georg Reiss, egnet seg både til begravelser og cupfinaler. Livets mangfold og ytterpunkter, gleden og sorgen. Alt var med.
Hemmeligheten med Magnolia Jazzband - hvis den finnes - er at de er ett samspilt band, bestående av sju improvisasjonsdyktige solister. Og ikke minst legger de for dagen hengivenhet og kunnskap om sjangeren de dyrker. De raske låtene svinger hemningsløst og i lydbildet pulserer samspillet på New Orleans-jazzens livskraftige måte. Banjo, blåsere, piano og rytmeseksjon i skjønn og tett forening. De sju godt voksene karene leverer kreativt improvisasjonsspill på løpende bånd, og uten forkleinelse for noen begrenser jeg meg til å nevne pianist Morten Gunnar Larsen og klarinett/saksofonist Georg Reiss. For en flyt og oppfinnsomhet!
På «Abide with me», eller «O, bli hos meg», skapte Anders Bjørnstads mutede trompetspill ei dempet jazzstemning som kledde sangens bedende tone. Det boblet av glede og energi både på scenen og i salen, da ensemblet løftet «Oh, When the Saints» i taket, og i alene-avdelingen ledet George Chittenden domkoret i en flott utgave av «God Bless the Child». Gunnar Gotaas ́«Hymn» og bassist Sebastian Haugens «Salme» fortalte at Magnolia-karene også kan skrive gode låter, og det kom mer energi og glede på New Orleans-jazzens måte i «Walking with the King». Da ensemblet og sanglystne publikummere i avslutningen la krafta til i «Down by the River» kunne trommis Torstein Ellingsen si seg fornøyd med at hans bestefar og arkitekt hadde sørget for at kirkebyggets konstruksjon tålte påkjenningen.
En flott og livskraftig konsert, altså. Og tenk at den opprinnelige bodøgutten Gunnar Gotaas var med på å stelle i stand en så djevelsk bra konsert! Og så i Herrens hus, da!
