Gitardjevelens aften
Han er 63 år gammel, cirka 185 høy, skallet og snakker kristiansundsdialekt. Han fremstår som sjarmerende og humoristisk, og noen ganger tar han på hornbriller som tilforlatelig akademisk skalkeskjul. Han er likevel en notorisk djevel på gitar. Sist sett og hørt i Bodø sammen med en farlig dyktig jazzgjeng.
Av Kjell Nordeng
Torsdag kveld stiftet Sinus-publikummet bekjentskap med en real gitardjevel, og jeg har en mistanke om hvordan sånne vesener lever og vegeterer. Den foreløpig ikke navngitte musikeren er konstant sulten. Han spiser Jeff Beck til frokost mens han lesker seg med en skvett Santana. Som mellommåltid knasker han litt Peter Green med Hank Marvin til kaffen, og senere på dagen grasserer han i en salat av amerikansk gitarjazz med Rypdal-dressing på toppen. Ja, det er en innholdsrik salat. Mannen er «vegitarianer». Etter hvert bearbeider, eller skal vi si «fusionerer», han musikknæringsmidlene til sitt eget uttrykk. Og ikke minst sine egne låter.
Nei, nå er det slutt på tøv og moro, skal ikke kødde mer, eller codde, som de sikkert sier i baccalao-byen han kommer fra. Det er likevel slik at blødmene forteller om assosiasjonene som kom for bevisstheten under konserten til Frode Alnæs og bandet hans.
«Det blir ikke en jævla poplåt i kveld», proklamerte en godt opplagt Frode Alnæs etter første låt. Eller før «melodi b», som han sa, og avlyste allsangen for denne gangen. Og slik ble det. Frodes konsert skulle handle om jazzorientert instrumentalmusikk, og i bandet satt Jørn Øien (tangenter), Audun Erlien (bass) og Rune Arnesen (trommer). Et kraftlag av et band.
En stor del av låtene til torsdagens konsert hentet Frode Alnæs fra albumet «Kanestrøm». Det hele startet imidlertid litt beskjedent med en midt-tempo jazzfusionlåt fra Dave Hollands hånd, men etter hvert som Frodes egne kremlåter kom på spilleplanen steg både temperaturen, oppfinnsomheten og intensiteten i konserten. Låtene vekslet mellom tøff, funky fusion og vakre ballader med Frodes egen signatur. Bandet lød tight og presist, og i god jazzånd åpnet konserten for improvisasjoner. Det drev uhemmet i den funky «The Snake», mens «Kanefart» og låten om nordvestlandets nasjonalfugl, «Albatrost», svevet av gårde i en assosiasjonsskapende atmosfære. Absolutt vakkert. Frodes gitarkreativitet tok av mot ekstra kraftfulle høyder på den latininfluerte «Tito ́s Theme», og før den sakrale «Vitae Lux» satte et vakkert punktum for en førsteklasses konsert hadde både tangentmann Jørn Øien og bassmann Erlien fått vist sin oppfinnsomhet som solister.
