En styrkende jazztonic

Vår festivaljournalist Kjell Nordeng tok turen innom gårdagens konserter i Store studio og på Sinus.

Konsertanmeldelser av andre festivaldag
04.02.202210:55 media@bodojazzopen.no

Spennende trio

Espen Berg Trio leverte en glimrende konsert i Store Studio.

Pianist Berg og hans to medspillere er i ferd med å definere sin plass i den moderne pianotriojazzen. Det viste Bodø-konserten. Selvsagt finnes det referanser til både nordiske og amerikanske forgjengere i triojazzens historie, men i stedet for å liste opp eventuelle inspirasjonskilder er det like greit å si at Berg og co har en viss egenart. Kanskje med en slags nordisk touch på toppen. Trioen er tett samspilt og musikken mangler aldri rytmisk nerve. Låtene veksler mellom det umiddelbart melodiske og mer abstrakte sekvenser, og slik jeg opplevde Store Studio-konserten hadde den ingen stillestående partier.  I konsertens løp var trioen innom alt fra vakre, lyriske innslag til pulserende driv, og i prosessen fikk Berg vist seg som en topp komponist og improvisatør. Ikke for det, i en trio tar bassistene ofte mer plass en i større formater. Dermed fikk Bårdur Reiner Poulsen ved flere anledninger vise seg som en meget sterk bassolist. I sluttminuttene slapp trommis Simon Olderskog Albertsen til med en både spennende og original solo, og satte med det punktum for en flott konsert som hadde fortjent enda flere tilhørere.

Og så var pianisten klar for neste jobb. På Sinus.

En styrkende jazztonic

A Tonic for the Troops (Atft) ga oss en kraftfull jazzstyrkedrikk. En av festivalens mest oppløftende øyeblikk. Så langt.  

Kveldens oppvarmingsband, kvartetten Måsava, leverte norskspråklig visepop med folkemusikk- elementer. Musikken lød melankolsk, melodisk og fint arrangert med både tangenter, gitar og fiolin. Bandet kan stå som påminnelse om at festivalen er «open» for andre musikkstiler enn bare jazz. Så lenge kvaliteten er god.

Atft entret scenen i uniformlignende jakker som fikk dem til å se ut som styremedlemmer i en ellers ukjent Sgt. Pepper-klubb. Den spenstige åpningslåten «The Capitulation of Alexandria» sendte imidlertid tankene i retning av 60-tallsjazz i gata til McCoy Tyners «The Real McCoy». Senere kom en del vendinger i ånden til Coltrane-kvartetten, samt elementer av litt senere jazz. Uansett hva man måtte assosiere til: Atft leverte kvalitetssterk akustisk jazz med røtter tilbake til 60-tallet. Ingen kunstige (les: elektroniske) tilsetninger. Knapt nok ei ledning i sikte. Bare tett samspill, solistisk dyktighet og gode låter.

Ved siden av bandleder og bassist/ komponist Ellen Brekken består Atft av pianist Espen Berg, tenorsaksofonist Magnus Bakken og trommis Magnus Sefaniassen Eide. En virkelig kraftfull kvartett. I bunnen for låtene ligger velformulerte, fengende temaer, og med trommene og bassen som rytmisk fundament gir bandet musikken både nerve, kompleksitet og driv. Både Brekken og Sefaniassen Eide slapp for øvrig til med solopartier av god klasse. Hoved-solistene Berg og Bakken løftet helheten høykreative improvisasjoner. Begge tok oss med gjennom alt fra heftige til mykere partier, og det er sjelden vi hører en tenorist som holder oppfinnsomheten og energien på topp i så lange solopartier som det Bakken gjorde på Sinus torsdag kveld. Og for en fet lyd i «hornet»! Vel blåst, så å si. Siden Bergs egen pianotrio stilmessig ligger et stykke unna Atft sitt uttrykk fikk han i løpet av kvelden vist seg som en førsteklasses musiker på et bredt jazzfelt. Derfor stikker han av med tittelen «dagens jazzmann»

Storparten av torsdagens konsert gjør at jeg godtar konferansier Roger Johansens påstand om at Atfts debutalbum inneholder noe av den tøffeste jazzen som lages her til lands for tiden. Liveversjonen av den nydelige balladen «1. Welgelegen Road» satte meg på tanken om at de for tiden også leverer noe av den vakreste norske jazzen.



Tekst: Kjell Nordeng
Alle foto: Andreas Mareliussen

Andreas Mareliussen