Salme ved Helvetes port

«Nærmere og nærmere, steg for steg». Klimakatastrofen kommer. Det går til Helvete. Tekstene til verket «Vippepunktet» er en dyster vekker. Det ble en sterk, men tidvis litt langtrukken konsertopplevelse i Stormen onsdag kveld.

Konsertanmeldelser av første festivaldag
03.02.202211:17 Erik Johansen

 «Kor skal det ende? Eg ser at du tviler, det gjer eg også», sang vokalist og tekstforfatter Moddi. I vår landsdel er katastrofesymptomene så framskredne at vi står på «Vippepunktet», og det bikker sannsynligvis gale veien. Moddi broderte ut uhyggen med at Gud er død og har latt oss mennesker alene, mens vi saboterer våre egne vilkår.

Foto: Andreas Mareliussen

Med en livsstil basert på «borekroner og bensinstasjoner» går det rett til Helvete. Lyrikken er både konkret og innholdsrik, og i kraft av sin relevans var den også det sterkeste punktet i verket som Nordnorsk Jazzensemble og visepoeten fra Senja framførte i Stormens store sal onsdag kveld. Moddi sang, hvisket og resiterte tekstene med innlevelse, men noen av låtene manglet litt av den melodikraften, som preger hans beste øyeblikk.

Musikken som trommeslager Jakop Janssønn hadde skrevet for ensemblet blandet både jazz, klassisk, progete rock og elementer av eksotisk folkemusikk. Med både strykere, piano, gitar og blåsere fikk den instrumentale delen av verket innholdsrike arrangementer med bra melodistoff, spennende klanger og skumle mørke stemninger.

Ensemblets fiolinist var en av mange som leverte oppfinnsomt og kraftfullt solospill, og ikke minst bugnet det av kreativitet når Atle Nymo slapp seg løs på saksofonen. For undertegnede ble noen av partiene liggende så lenge i samme leie at musikken truet med å tape intensiteten, men alt i alt ble årets Bodø jazz-åpning en spennende, og temmelig mørk, opplevelse. 

Mangslungent og tøft

Gitarist Hedvig Mollestad har utvidet uttrykket sitt med flere musikalske fasetter. Hun er fortsatt en av de tøffeste jazzartistene her til lands.

Foto: Andreas Mareliussen

Hedvig er dattera til Bodø Big Bands aller første dirigent, Lars Martin Thomassen. Men mens senior og hans kollega Kjell Bartholdsen gledet 70årenes jazzglade bodøværinger med velprøvd be bop, er hans datter av en helt annen, og mer moderne musikalsk støpning. Og betydelig tøffere.

Ved sitt forrige bodøbesøk stilte Hedvig med en trio, og leverte knallhard jazzrock, med riff som sendte tankene til band som Black Sabbath og Led Zeppelin. På Ekhidna-prosjektet har Hedvig med seg to tangentspillere, to trommiser og en trompetist, og dermed har også musikken endret seg. Joda, det finnes fortsatt en del slagkraftige riff som herrene Page og Iommi hadde ofra manken og slengbuksa for, men i det nye uttrykket er det plass til flere, og kontrasterende partier. Uttrykket har blitt mer bredspektret. Helheten lyder tidvis mer av fusion enn før, og med trompet, keyboards og to trommiser på laget får uttrykket både detaljer, jazzete improvisasjonsstoff og drivende tight rytmikk. Her og der gikk tankene i retning av Miles Davis a la Bitches Brew, og andre steder tok gitarspillet låten i retning av Terje Rypdals domene. Et annet hint er at det i ekstra-numrene dukket opp låter av progrock-ikonene King Crimson og Jeff Beck.

Foto: Andreas MareliussenI løpet av konserten var bandet innom alt fra vakre, nakne partier til åpne, søkende sekvenser og drivende, kompleks fusion. Både tøft, nyansert og følsomt. Da gjenstår det bare å ønske Hedvig velkommen tilbake til Bodø ved en senere anledning. Og da gjerne uten enerverende koronastress og nesten-katastrofale flyreiser i forkant.

Tekst: Kjell Nordeng
Alle foto: Andreas Mareliussen