L

Påmelding nyhetsbrev

Få nyhetsbrev fra oss!

Signup for newsletter:

w

Stadig relevant etter 50 år i bransjen

Det er et band med ny energi og kreativitet, som entrer scenen når Procol Harum inntar Stormen under Bodø Jazz Open.

31.01.201812:49 Kristine F. Hoff

    

– Den kreative gnisten er definitivt tilstede i bandet. På det nye albumet har flere av musikerne bidratt som låtskrivere. Det forteller sitt, sier Mr. Procol Harum himself, Gary Brooker.

 

Feiret 50 år i fjor

I 2017 feiret bandet sitt 50-årsjubileum med å gi ut det godt mottatte albumet «Novum». Det er fem tiår siden Procol Harum gjorde sitt inntog i rockehistorien med den udødelige «A Whiter Shade of Pale». Femti år og et dusin album senere er bandet stadig aktuelt, og selv om mellomliggende musikktrender har endret rocken, får Brooker og mannskapet hans også i dag kred for å være sterk og relevant.

Bandets to siste album, «The Well`s on Fire» (2003) og «Novum» (2017) har begge høstet gode anmeldelser. Fjorårets utgivelse markerte imidlertid slutten på samarbeidet med tekstforfatteren Keith Reid, mannen som i sin tid skrev den mystiske lyrikken til «A Whiter Shade of Pale».

– Keith hadde ikke lyst mer, og skal man skape noe holdbart, enten det er musikk eller lyrikk, så må man ville det. Synd han ikke ville mer, sier Brooker.

 

Nytt samarbeid

Løsningen på tekst-spørsmålet ble veteranen Pete Brown, tidligere kjent for sitt samarbeid med Cream. Den jevne lytter vil spore overgangen i at flere av de nye sangene har en skarpere politisk egg enn det vi er vant til fra Procol-kanten. Vi hører både om sleipe forretningsfolk og krigens brutale virkelighet, mens «the new dictator» i teksten på «The Image of the Beast» sender tankene i retning av dagens beboer av Det Hvite Hus. Totalt sett er det er så avgjort et stykke fra «A Whiter Shade»-strofer som «turned cartwheels across the floor» til anti-krigslinjer som «They tell us it`s ok to kill, they´re just vermin in the sand», slik det heter i «Soldier». Brooker mener likevel ikke at Procol Harum er blitt et politisk band.

 – Jeg vil heller si det slik, at en artist bør la seg inspirere av det virkelige livet, enten vedkomne beveger seg på det personlige eller politiske planet. Pete og Keith skriver på hver sin måte, og jeg tror at de kritiske aspektene har ligget også i den tidligere lyrikken vår, selv om man nok må dykke dypere for å finne dem. For meg er det også et poeng at tekstene må utformes slik at de beholder relevansen over tid, forklarer Brooker, og legger med beklagelse til:

– Historien viser dessverre at temaer som krig, brutalitet og ondskap er like nærliggende i dag, som da vi startet.

 

«Sanne» tekster

– Da jeg intervjuet deg i Bodø i 2005 svarte du «the truth» på spørsmålet om hva som er den eventuelle røde tråden i Procols tekster. Hva sier du i dag?

– Vel, for å kunne formidle sangene med overbevisning og følelse må jeg i alle fall oppleve at tekstene har en kjerne av sannhet i seg, sier Procol-sjefen 12 år etter sitt første Bodø-besøk.

I årene før Procol Harum var Gary Brooker med i det kommersielt lite vellykka Rhythm and Blues-bandet The Paramounts. Fra og med gjennombruddet med Procol Harum har Brooker blitt forbundet med progrock med innslag av klassisk musikk. Barokk progrock, sier noen.

 

Søkte mot nye musikalske elementer

– I The Paramounts spilte vi bare coverlåter fra afroamerikanske opphavsmenn, men da jeg begynte å skrive egen musikk kom all den musikken jeg allerede i årevis hadde hatt et forhold til overflaten. Det inkluderer både jazz og klassisk musikk, sier Brooker.

– Progrocken kom for fullt i årene etter at du introduserte Bach-elementer på «A Whiter Shade». Anser du deg som en slags rockens «game changer»?

– Nei, det hadde startet før. Bare hør på Beatles anno 1966. Jeg tror at utviklingen av rocken på 60-tallet hadde kommet til et punkt hvor det var naturlig å søke mot nye musikalske elementer, sier Brooker.

  

Legendarisk låt

Den drømmende atmosfæren på «A Whiter Shade of Pale» passet perfekt inn i tidsånden i utgivelsesåret 1967. På de tidlige bildene poserer Procol Harum i fargerike psykedeliske gevanter, og i de kommende årene skapte bandet sitt eget uttrykk, preget av møtet mellom Robin Trowers bluesinfluerte gitarspill og de klassiske elementene fra piano- og orgelspillet til henholdsvis Brooker og Matthew Fisher.

Hippienes «summer of love» ble imidlertid historie lenge før Procol Harum slapp sitt klassiske album «A Salty Dog» (1969), mens «A Whiter Shade» har fortsatt – og fortsetter – å leve sitt eget liv. Reutgivelser har gitt nye listeplasseringer, antallet tolkninger er mange, den er representert i flere filmer og ender ofte på listene over tidenes beste låter. Så lange skygger kaster «A Whiter Shade» at man skulle tro at den nærmest ble stående i veien for bandets videre produksjon.

– Jeg ser det annerledes. «A Whiter Shade of Pale» har heller åpnet mange dører for oss, sier han.

  

Lang pause

På den internasjonale rockescenen sto døra i første omgang åpen fram til 1977. Da ble det pause. Lang pause.

– Vi følte at vi hadde gått full sirkel. Dessuten hadde populærmusikken dreid i ei retning som passet oss dårlig, BeeGees sendte discoen til topps, og i tillegg kom punken. I et klima preget av enkle og korte låter passet vi dårlig inn, sier Brooker.

I 1991 kom Procol Harum imidlertid tilbake.

– Keith og jeg ble enige om å se om vi fikk til å skrive nye låter. Det funket, slår Brooker fast.

  

Har turnért mye

Siden den gangen har Procol Harum turnert og gitt ut plater, og når de entrer scenen i Stormen 2. februar 2018 står både gamle klassikere og nye låter på spilleplanen. Og ikke minst, «A Whiter Shade of Pale», låten alle kan og gleder seg til.   

– Vi vet jo at alle kjenner låten, og den er en utgjør en viktig del av de opplevelsene vi ønsker å dele med vårt publikum, sier den 72-årige briten.

  

Besøkte Bodø for 12 år siden

Brooker husker også godt sitt første Bodø-besøk for 12 år siden. Blant opplevelsene som brant seg inn i minnet var en tur til Saltstraumen.

– Jeg husker malstrømmen, og ei ørn som svevde over. Det var et spesielt øyeblikk, sier han.

Det er heller ikke Brookers første opplevelse av et «magic moment» i Norge. I 1974 reiste bandet fra Bergen til Trondheim, og underveis så de fjorder og fjell i sommernattlig lys. Slikt blir det låter av. Tittelen er «Beyond the Pale».

– Stemningen og nattelyset var betagende, det gjenspeiles i de mystiske og mytologiske trekkene i låten. Kanskje bli det en sang om malstrømmen en dag, avslutter Brooker.

 

Tekst: Kjell Nordeng